Tvangsapport!

Når du konkurrerer med stående fuglehund i vinnerklassen må hunden apportere utlagt eller felt fugl. Apportsituasjonen kan variere og så vel hundens som eiers stressnivå kan tidvis være høyt.

Også ved praktisk jakt kan det oppstå meget vanskelige apporteringsoppgaver.

Lysten til å apportere er helt nødvendig å utvikle hos den stående fuglehund dersom den skal bli en god apportør. Ofte står en imidlertid over oppgaver der lysten tar slutt. Vel kan en øke lysten med avl og oppmuntring. Selv er jeg lat på dette området og velger å lage tvangsapportører som etter hvert apporterer med lyst.

Hva er tvangsapport?

Min definisjon er at hunden under opplæring tvinges til å apportere. Dette gjøres ved enkle grep men som må utføres med god teknikk og hundeforståelse.

Fase 1.

Sett hunden med baken inn i et hjørne. Still deg på skrevs over den slik at du ”rammer den inn”. Før en apportbukk ca 500g inn i hundens munn med høyre hånd samtidig som du bruker venstre hånd til å åpne. Enkleste måte å åpne munnen på er å stikke inn et par fingre. Når apportbukken ligger fint i rommet bak hjørnetennene bruker du venstre hånd til lett å låse underkjeven slik at bukken ikke ”spyttes” ut. Dette skal ikke gjøre vondt. Bruk eventuelt høyre hånd til vennlig å stryke hundens bryst. Ikke si et eneste ord. Ord gjør det vanskeligere for hunden. Tren på dette noen ganger om dagen til hunden holder bukken i mange sekunder uten at du berører hodet (venstrehendte gjør motsatt). Ved godt lederskap går dette fort, gjerne kun en dag.

Fase 2.

Sørg for å ha noe langvokst negl på venstre hånds tommel. Når hunden sitter i hjørne godt innerammet presser du apportbukken lett mot hundens fortenner med høyre hånd. Med venstre hånd tar du øreflippen mellom tommel og pekefinger. Tommelfinger neglen treffer innsiden av øret ca midt på. Øvrige fingrer kan gjerne strekkes ut og brukes aktivt til å ramme hundens hode inn mellom høyre og venstre hånd. Selve teknikken er svært viktig for at hunden skal lære raskt. Når en har ”alt på plass” begynner en sakte å presse neglen mot øret/pekefinger. Ubehaget som nå gradvis øker vil føre til at hunden vil vri seg unna. Teknikken med å ramme hunden inne med beina og hender er nå viktig. Etter hvert vil ubehaget føre til at hunden åpner munnen for å klynke. Da glir apportbukken inn i munnen og ubehaget fra neglen må i samme øyeblikk opphøre. Konsentrer deg nå straks om å hindre hunden i å ”spytte” ut apportbukken som beskrevet i fase 1. Jeg sier fortsatt ikke et eneste ord under øvelsen slik at hunden kun trenger konsentrere seg om bukken og den kroppslige kontakten. Denne øvelsen gjentas noen ganger om dagen og hunden vil dersom øvelsen utføres korrekt relativt raskt aktivt bite tak i apportbukken straks en berører øret.

Fase 3.

Nå skal en holde apportbukken litt unna hundens munn, mens en klemmer neglen mot øret. Først få centimeter, senere lenger avstand og stadig nærmere gulvet. Når hunden strekker seg frem for å gripe bukken kan en gjerne føre den litt unna slik at hunden må strekke seg enda litt eller sågar bevege seg for å nå bukken. Før en legger den fritt på golvet har jeg sett stor fordel av å legge den halveis på foten. Deretter kaster jeg apportbukken litt unna og går sammen med hunden de få skrittene samtidig med at jeg har øret mellom fingrene i venstre hånd uten å lage smerte. Dersom hunden fusker, kniper jeg forsiktig til og kan ved å øke eller senke trykket og ubehaget styre hunden mot apportbukken. Først nå begynner jeg å bruke ordet APPORT! Jeg sier ordet bestemt som en ordre.

Fase 4.

Nå skal oppmuntringen introduseres. Kast bukken 2-3 meter unna. Det beste er å gjøre dette i en avlang gang eller lignende som hindrer hunden i å stikke av. Kommander apport og følg hunden mot apportbukken uten å berøre øret. Dersom hunden ikke plukker opp bukken tar du hånden ned mot øret. Når hunden tar opp bukken kan du rose den med stemme eller klappe i hendene for å oppildne den. Ros og oppildning må være forsiktig i starten da hunden ellers vil slippe bukken. Gradvis forsterkes oppildning samtidig som apportkommandoen gis strengt og tydelig. Nå er redskap for tvangsapport på plass og det handler om å øke avstand og vanskelighetsgrad med trening.

 

Etter hvert begynner jeg å surre fast rypevinger på apportbukken og deretter begynner jeg med opptint rype. Av og til må en tilbake til fase 1 når en begynner med rype, men da går prosessen til fase 4 på et blunk.

Metoden som beskrevet er gammel og ikke noe jeg har funnet på selv. Jeg har brukt den på mine egne pointere og bruker ikke særlig mer en 2 uker fra jeg starter til jeg tar apportbevis. Jeg må innrømme at jeg har blitt flinkere til både å forstå og utføre metoden med årene.  

Jeg foretrekker å lære hundene apport sommeren før de får sin første skikkelige jakt dvs mellom ett og 2 års alder. Etter at de har lært tvangsapport henter de alle ryper som blir felt for dem. Tilbakefall må påregnes spesielt om en feller veldig mye fugl. De skjønner imidlertid fort alvoret når du hever røsten.

Lykke til!


(foto: Snorre Nikolaisen, Radar apporterer ved NM-lag 2007)